Category Archives: Språkmyter

25.12.13 – Ukas språkmyte: X betyr egentlig Y

Skjermbilde 2013-12-04 kl. 00.23.15Det blir uro når ord får nye betydninger. «Forfordele» hadde en gang betydningen «å få for lite», nå bruker mange ordet i betydningen «å få for mye». «Bjørnetjeneste» betyr for mange «en kjempestor tjeneste». Andre husker historien om bjørnen og geværet og får andre assosiasjoner når de hører ordet.

Har ord en fast betydning? Er det slik at det egentlig er en fast og utbrytelig forbindelse mellom et lydlig eller skriftlig uttrykk og et betydningsinnhold? Svever denne betydningen virkelig som en autonom platonsk ide løsrevet fra språkbrukerne et sted i universet? Svaret er selvsagt nei. Ord betyr det som vi blir enige om at de skal bety. Og som ellers i livet oppstår det uenigheter som leder til kamp om hvem som har definisjonsmakt. Som oftest vinner de yngre som kan ta med seg ordet med det nye innholdet videre i livet. Forkjemperne for det gamle synet dør først, og slik oppstår det språklige endringer. (OH)

Advertisements

18.12.13 – Ukas språkmyte: Språk er primært ord

Screenshot 2013-12-17 12.30.26Morsmålsundervisningen i skolen vier nok mer tid til forhold til vokabular og begrep enn selve grammatikkundervisningen. Det meste av det vi kan av norsk grammatikk har vi lært gjennom de første leveårene, men det er nødvendig at norsktimene brukes til  justering av de formelle sidene i noen grad. Skolen bruker heller tid på utvikle språklige ferdigheter knyttet begrepsapparat, ordforråd, outtrykksmåter, rettskrivning og så videre.

Slik er det også i fremmedspråksundervisningen, men her har grammatikken en langt mer fremtredende plass. En må lære nye grammatiske strukturer, og i svært mange tilfeller er de forskjellige fra dem en kjenner i morsmålet. Hvis en overfører strukturer fra morsmålet til fremmedspråket, kan det skje at en enten uttrykker noe som er helt uforståelig eller kommer til å si noe helt annet enn det en ønsket. Hvis en skulle korrigere dette ville det ikke være nok å bytte ut ordene, en måtte også bytte på rekkefølgen av dem, og da er en inne på grammatikkens domene. Der er en nødvendigvis også nåe en bruker morsmålet, men grammatikken er  langt mindre synlig siden den overskygges av ordene og alt som er knyttet til dem. (OH)

11.12.13 – Ukas språkmyte: Kjerring

Skjermbilde 2013-12-04 kl. 01.01.25Ei «kjerring» er ei som en har «kjær» – sier myten.

Det er snarere slik at «kjerring» er en avledning av ordet  «kar»  eller «karl» der vokalen /i/  har ført til en endring av  vokalen /a/.

Etymologi er ingen enkel vitenskap. Ofte er det slik at forklaringer som ser ut til å være plausible, langt fra er holdbare når alt kommer til alt, jamfør det som sies om «kjerring». Og som et paradoks med fokus på ordenes slektskap: Ordet «hore» er  beslektet med det latinske «carus» som betyr … jo nettopp … «kjær». (OH)

04.12.13 – Ukas språkmyte: Snakk på innpust er typisk norsk

Skjermbilde 2013-12-03 kl. 20.59.00Mange minoritetsspråklige reagerer med overraskelse når de hører nordmenn si «ja» på innpust, eller med en pulmonisk ingressiv luftstrøm som det heter i mer faglige termer.

De fleste hører denne typen tale for første gang i Norge, og det kan få en til å tro at dette er et typisk norsk trekk. De litt mer bereiste har hørt noe lignende i Sverige og Finland, noe som kunne få en til å tro at det er et skandinavisk fenomen. Men det er det ikke. Den svenske forskeren Robert Eklund har dokumentert  at dette fenomenet finnes i alle verdensdeler. Mer dokumentasjon finnes her. (OH)

27.11.13- Ukas språkmyte: Engelsk er et verdensspråk

English-as-Official-Language_MapEngelsk brukes daglig – overalt, sies det. Ut fra dette kunne en tenke seg at antallet engelsktalende i verden må være svært stort.

Tallet på engelsktalende varier noe avhengig av kildene en bruker.  Wikipedia oppgir at engelsk kan regnes som offisielt språk i 60 av verdens ca 200 land. Det ser ut til å være at 10-14 prosent av jordas befolkning bruker engelsk daglig. Det minste anslaget bygger på at det finnes 300 millioner som har engelsk som førstespråk og et like stort antall som har engelsk som andrespråk. I tillegg kommer 100 millioner fremmedspråksbrukere.  Det høyeste anslaget bygger en kilde som sier at det er 1 milliard engelskkyndige i verden, men da uten at ferdighetsnivå og bruksmengde er presisert.

Med en befolkningsmengde på ca 7,2 milliarder i verden, er nok 1 milliard et litt for lite antall til at en kan snakke om verdensspråk, eller? (OH)

20.11.13 – Ukas språkmyte: Språket bestemmer hvordan en oppfatter verden

Sapir-Whorf-GermanOverskriften er en oppsummering av den såkalte Sapir-Whorf-hypotesen, oppkalt etter Edward Sapir og Benjamin Lee Whorf som forsket på dette temaet på 1930-tallet, men som aldri presenterte sine ideer i form av en hypotese.

Hypotesen kommer i to versjoner, en sterk og en svak. Den sterke versjoner hevder at  de grammatiske kategoriene i språket en snakker, systematisk styrer hvordan en person  forstår og forholder seg til verden. Uttrykt med få ord: Språk dirigerer tanken og tenkemåter. Den svakere versjonen bruker heller «påvirker» istedenfor «styrer». (OH)

 

 

13.11.13 – Ukas språkmyte: Kinesisk er ett språk

Map_of_sinitic_dialect_-_English_versionKinesere snakker kinesisk sier man,  og tenker på mandarin som er nasjonalspråket i Kina. Utsagnet er upresist. Kinesere snakker massevis av språk som har sine røtter i landet. Nettstedet Ethnologue.com oppgir at det finnes 298 levende språk i Kina.

De ulike språkene i Kina referes ofte til som dialekter. Hvis en med begrepet «dialekt» mener gjensidig forståelige varieteter, er utsagnet ikke korrekt. Det er ikke slik at hvilken som helst kineser kan bruke sitt førstespråk og snakke med hvilken som helst annen kineser. Som sagt er det nærmere 300 språk i landet, og det er store forskjeller mellom dem. I en kinesisk sammenheng må begrepet dialekt heller forstås som en variant som status- og bruksmessig er underordnet mandarin, som har høyest prestisje.

To kinesere som møtes, men som  ikke kan snakke med hverandre, har et annet hjelpemiddel: Skriftspråket. De samme kinesiske tegnene brukes i mange språk, og selv om det er knyttet ulike lydlige realiseringer til tegnene, har de samme betydning, og dermed kan en skrive det en ønsker å uttrykke (jf. tegnet < 5 > som indikerer en gitt mengde, men denne  uttrykkes med så ulike ord som for eksempel «fem, five, fünf, cinco». ) det kinesiske skriftspråket bidrar  til å binde landet sammen, og det faktum at mange av dem har samme skriftspråk er et annet argument for å kalle de ulike språkene for dialekter.  (OH)

06.11.2013 – Ukas språkmyte: Morsmålsprat i skolegården er uheldig

skolegardI 2007 presenterte en svensk skole ut et nytt ordensreglement som presiserte at minoritetsspråklige elever skulle nektes å bruke morsmålet sitt mens det er andre mennesker i nærheten.  I  2009 foreslo Ungdomsrådet i Farsund at elever med innvandrerbakgrunn skulle pålegges å snakke norsk (og til nød engelsk) i friminuttene. I 2010 sa daværende stortingsrepresentant Røe Isaksen at det var helt greit om skoler bestemte at det bare skulle snakkes norsk i skolegården. (Måten samiske barn ble behandlert på kjenner vi alle til.)

Selv om utsagnene er noenlunde like, er det trolig flere myter som ligger under. Svenskene begrunnet forslaget med at de ville unngå bråk på skolen. I Farsund kunne ikke  norske elever vite om deres medelever snakker stygt om dem når de roper til hverandre på morsmålet. Røe Isaksens argument fanger opp begge disse dimensjonene. Han ville at skolen skulle ha noen felles regler slik at alle kan kommunisere og sameksistere.

Selvsagt bør norsk være norsk lingua franca i Norge, men at morsmålsbruk ødelegger for dette, er en myte. Det har også kunnskapsministeren erkjent.  (OH)

30.10.13 – Ukas språkmyte: Det er flere dialekter i norsk enn i de fleste andre språk

dialDet påstås ofte at den norske dialektsituasjonen er spesiell. Saken er at vi neppe skiller oss ut i så stor grad. Det finnes mange språk som kommer med en rik flora av varianter. Tenk på alle variantene av engelsk du har hørt.

Det som kanskje er litt spesielt med norsk, er det vide bruksområdet som dialektene har. En finner dem brukt i parlamentet,  på prekestolen, i radio og TV og i undervisning på alle nivå. I andre land kan en finne definerte  talemålsformer som skal brukes i disse sammenhengene.  (OH)

23.10.13 – Ukas språkmyte: Noen ord er stygge

styggeord_litenProblemstillingen må presiseres: Myten er at noen ord er stygge i seg selv.

Når noen ord får status som «stygge», ligger det en samstemmig, sosialt akseptert, oppfatning til grunn for det. Går man nærmere inn på ordene, oppdager en at det som er stygt, heller er det som ordet viser til, enn selve ordet.

Når en må et nødvendig ærend, er det akseptert å kalle handlingen «tisse». Skifter en ut t’en med en «p-» har en beveget seg i retning av noe en ikke kan si overalt. Sammen med kompisene er «pisse» OK, men neppe sammen med bestemor.

Det er ingenting i veien med med bokstavene «e, i, k, t, u» og tilhørende språklyder. Med noen av dem kan en lage ord som «titte, sitte». Dette er helt greie ord, men bytt ut første bokstav med «f-» og vi nærmer oss tabuiserte former. Ordene «buk, duk, huk» er er også greie, men kommer det en «k-» først, endrer det hele seg.

Dette fenomenet gir seg interessante utslag i tverrspråklig perspektiv. Ord som ikke vekker oppsikt på et språk, kan være stygge ord på andre språk. Forestillingene knyttet til ordet kan være så sterke at studenter forbyr seg selv å bruke det.

Dersom ordene virkelig hadde vært stygge, skulle vel alle språkbrukere kviet seg for å bruke dem, uansett morsmål?

(OH)