31.12.13 – Ukas språktrekk: Sammenkjeding

eselI skrift skrives ord med mellomrom. Slik er det ikke når en snakker. Da henges ordene samme til en kjede. Enkelte steder vil det likevel være mellomrom, for eksempel der en finner skilletegn i skrift, eller når taleren må trekke pusten.

Regelen for hvordan ord hektes sammen varierer fra språk til språk. I en svært forenklet modell kan vi si at ord som kommer i sammenhengende tale «ønsker» å starte med en konsonant. Siden ikke alle enkeltord gjør det, kommer taleren i situasjon der et problem må løses. Dette skjer ulikt fra språk til språk. I norsk «låner» ordet siste konsonant i ordet foran dersom det finnes en slik. En setning som «Hun er inne hos Odd» illustrerer dette: I en forenklet lydskrift kan utgangspunktet uttrykkes slik: /hun/ /ær// ine/ /hos/ /åd/.  Tre av de fem ordene begynner altså på vokal:  /ær/, /ine/, /åd/. Disse ordene hekter seg fast i konsonanten i ordet foran. Dette kan vi uttrykke slik: /hu-næ-rine-ho-såd/. De fete og understrekede bokstavene markere konsonanter som henges fast i vokaler før og etter

Andre språk har samme krav om at skal/bør starte med konsonant, men løser det på en annen måte. I tysk setter en inn en konsonantlyd, en såkalt «glottal plosiv» (på tysk «Knacklaut«) foran vokalen for å tilfredsstille kravet. Denne språklyden lages ved å lukke stemmeleppene fullstendig. Symbolet for denne lyden er «ʔ». Den kan forklares på følgende måte: Hvis man ønsker å rope de tre første vokalene i alfabetet høyt til en person som står 100 meter unna (AAAAAA- EEEEEE – IIIIII), lukker en stemmeleppene før hver vokal for å få trykk på vokalen når den slippes løs. Når en åpner lukket, høres det nærmest et stønn. Før stønnet slippes fri, har en det omtalte glottale lukket (glottis er den latinske betegnelsen på åpningen mellom stemmeleppene).

Hvordan kommer dette til anvendelse når tyskere snakker norsk? Jo, de kjeder ikke sammen ordene slik nordmenn gjør. Istedenfor /hu-næ-rine-ho-såd/  får en /hun ʔær ʔine hos ʔåd/. Dette gir en litt hakkete framføring og norsk med tysk aksent.

Det omvendte skjer når nordmenn snakker tysk. Mens en med tysk som morsmål normalt vil uttale «Es war einmal ein Esel» som /ʔes var ʔainmal ʔain ʔesel/, vil en nordmann hekte vokalen først i ordet til den siste konsonanten i foregående ord og si  /es va-rainma-lai-nesel/. Slik blir det tysk med norsk aksent. (OH)

Advertisements

About olafhusby

Språkviter, bestefar, forfatter, forlegger, blogger, reisende

Posted on 31/12/2013, in OH, Språktrekk. Bookmark the permalink. Legg igjen en kommentar.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: