31.12.13 – Ukas språktrekk: Sammenkjeding

I skrift skrives ord med mellomrom. Slik er det ikke når en snakker. Da henges ordene samme til en kjede. Enkelte steder vil det likevel være mellomrom, for eksempel der en finner skilletegn i skrift, eller når taleren må trekke pusten.

Regelen for hvordan ord hektes sammen varierer fra språk til språk. I en svært forenklet modell kan vi si at ord som kommer i sammenhengende tale «ønsker» å starte med en konsonant. Siden ikke alle enkeltord gjør det, kommer taleren i situasjon der et problem må løses. Dette skjer ulikt fra språk til språk. I norsk «låner» ordet siste konsonant i ordet foran dersom det finnes en slik. En setning som «Hun er inne hos Odd» illustrerer dette: I en forenklet lydskrift kan utgangspunktet uttrykkes slik: /hun/ /ær// ine/ /hos/ /åd/.  Tre av de fem ordene begynner altså på vokal:  /ær/, /ine/, /åd/. Disse ordene hekter seg fast i konsonanten i ordet foran. Dette kan vi uttrykke slik: /hu-næ-rine-ho-såd/. De fete og understrekede bokstavene markere konsonanter som henges fast i vokaler før og etter

Andre språk har samme krav om at skal/bør starte med konsonant, men løser det på en annen måte. I tysk setter en inn en konsonantlyd, en såkalt «glottal plosiv» (på tysk «Knacklaut«) foran vokalen for å tilfredsstille kravet. Denne språklyden lages ved å lukke stemmeleppene fullstendig. Symbolet for denne lyden er «ʔ». Den kan forklares på følgende måte: Hvis man ønsker å rope de tre første vokalene i alfabetet høyt til en person som står 100 meter unna (AAAAAA- EEEEEE – IIIIII), lukker en stemmeleppene før hver vokal for å få trykk på vokalen når den slippes løs. Når en åpner lukket, høres det nærmest et stønn. Før stønnet slippes fri, har en det omtalte glottale lukket (glottis er den latinske betegnelsen på åpningen mellom stemmeleppene).

Hvordan kommer dette til anvendelse når tyskere snakker norsk? Jo, de kjeder ikke sammen ordene slik nordmenn gjør. Istedenfor /hu-næ-rine-ho-såd/  får en /hun ʔær ʔine hos ʔåd/. Dette gir en litt hakkete framføring og norsk med tysk aksent.

Det omvendte skjer når nordmenn snakker tysk. Mens en med tysk som morsmål normalt vil uttale «Es war einmal ein Esel» som /ʔes var ʔainmal ʔain ʔesel/, vil en nordmann hekte vokalen først i ordet til den siste konsonanten i foregående ord og si  /es va-rainma-lai-nesel/. Slik blir det tysk med norsk aksent. (OH)

24.12.13 – Ukas språktrekk: Nu faller det julesne i Langfjellene

På 1950-tallet leverte statsmeterolog Sigurd Smebye værmeldingen med tydelig vri mot tradisjonelt riksmål, og slik kom han i strid med NRKs interne retningslinjer som krevde at læreboknormalen skulle følges i offisielle meldinger.

Kirke- og undervisningsministeren inn og gjorde det klart at de som opptrådte i kringkastingen kunne bruke den målform og det ordvalg som de fant naturlig. Ministeren var helt i tråd med folket, og i 1960 fikk Smebye Lytterprisen for sin bruk av riksmål.

Værmeldingen ble regnet som offisiell melding, og i 1962 fritok NRK  Smebye fra å formidle den siden han ikke fulgte retningslinjene for hvilken målform som skulle brukes. Smebye gikk til sak. Høsten 1963 vant han, og igjen falt det både sne og snø på Langfjellene/Langfjella og andre steder. Den ene varianten av norsk var altså like god som den andre. (OH)

17.12.13 – Ukas språktrekk: Særtrekk ved norsk

Quizen 6.12.13 handlet om språk med uvanlige trekk. Norsk havnet høyt på den lista. To språktrekk trekkes fram i artikkelen som lå til grunn for spørsmålet i quizen. Et særtrekk ved norsk er den endrede ordstillingen vi benytter nå vi lager spørsmål (De har tre barn > Har de tre barn). Bare 1,3% av språkene som ligger til grunn for undersøkelsen har dette trekket. Et annet særtrekk ved norsk er bruk av subjekt i setningen (de fleste språkene markerer subjekt med en endelse på verbet). Bare 11,5% av språkene det referes til i undersøkelsen markerer subjekt på samme måte som norsk..

Men de to trekkene det vises til ser da så vanlige ut? Ja, de forekommer i nabospråkene våre og i mange andre europeiske språk.  Det er nok derfor vi blir lurt til å tro at disse trekkene er vanlige. (OH)

10.12.13 – Ukas språktrekk: tellelige og utellelige substantiver

På norsk (og blant annet engelsk) skiller vi mellom substantiver som kan telles, som flasker, snøballer, mennesker, og substantiver som ikke kan telles, som vin, snø, folk. De utellelige substantivene kan vi ikke lage flertall av, og for mange av oss føles det helt selvsagt at dette er ting vi virkelig ikke kan telle.

Ris, for eksempel, og spaghetti, regner vi som utellelig på norsk – men hvis man ser nært nok er det jo mulig å telle dem, og ordet spaghetti er i seg selv en italiensk flertallsform.

Øl og kaffe er andre eksempler på ord som ikke kan lages flertall av, men som vi i dag ofte bruker tellelig. Vi sier at vi skal ta «en øl» eller «en kaffe», i stedet for «et glass øl» og «en kopp kaffe».

Vanligvis bruker vi mye fran utellelige substantiver: «mye vin», «mye snø» og «mange» foran tellelige substantiver: «mange flasker, mange snøballer». Men hva med penger? Det er en flertallsform, men det er nok minst like vanlig å si at man har «mye penger» som «mange penger». (HH)

03.12.13: Ukas språktrekk – Datoer

Det kan være forvirrende med preposisjoner på norsk, og det ser vi tydelig når man skal lære seg å si datoer.

Hvis vi snakker om en ukedag alene, bruker vi oftest på: på torsdag.

Hvis vi snakker om en måned alene, bruker vi oftest i: i desember.

Men hvis vi snakker om en dato, har vi ingen preposisjon: Det er tredje desember. Velger vi å bytte ut navnet på måneden med det respektive ordenstallet, bruker vi likevel en preposisjon: Det er tredje i tolvte.

Skriftkonvensjonene i norsk er også utfordrende for mange som kan engelsk, i og med at vi ikke bruker stor forbokstav verken i måneder eller ukedager.

Når man legger dette på toppen av alle de uttalemessige problemene som ordenstallene kan skape, er det kanskje egentlig mer imponerende at noen utlendinger klarer å lære seg datosystemet korrekt, enn at enkelte sliter med det… (HH).

26.11.13 – Ukas språktrekk: Delte uttrykk

En del verb har knyttet til seg en preposisjon eller adverb slik at en får uttrykk som «skrive til/med/opp/ned/ut/inn» og så videre. Dette er ganske vanlig i norsk. Ofte er det slik at preposisjonen/adverbet (partikkelen) står nært verbet, men gjennom ulike former for omskrivninger og ved å presse inn deler i setningen, kan avstanden mellom verb og partikkel bli så stor at den siste rett og slett glemmes. Følg med når noen kommer med lange og innfløkte resonnementer. Da kan dette fort skje. Her er noen eksempler. Det første er en kort og grei utsagnsmåte:

• «De gjorde det på den måten»

Noen ganger vil en kanskje endre ordstillingen i setningen, og da kan avstanden mellom verbet og partikkelen bli større:

• «Den måten gjorde de det på.»

Kommer det en innskutt ledddsetning mellom ordene, blir avstanden enda større:

• «Den måten gjorde de som var mest erfarne, det på.»

Dersom innskuddet er veldig langt, kan det hende at avstanden mellom verbet blir så stor, at når en kommer dit partikkelen skulle ha vært, så har en glemt at en skulle si den:

• «Den måten gjorde de som var mest erfarne og som hadde kommet tidligere den dag, det (…).»

OH

 

 

19.11.13 – Ukas språktrekk: Lange og korte adverb

– «Hysj! Hva slags lyd er det?»

1. «Det er noen som går opp.»
2. «Det er noen som går oppe.»

Den lille «e-en» som utgjør forskjellen mellom «opp» og «oppe» impliserer en viktig betydningsforskjell. Mens formen «opp» indikerer bevegelse fra et sted til et annet, indiker «oppe» bevegelse på et definert område. Et annet eksempel er «Hun løper ut» og «Hun løper ute».

– «Han går opp trappa.»

– «Han går rundt oppe i leiligheten sin.»

I norsk finnes flere slike par, ofte kalt korte og lange adverb:

• inn/inne
• hjem/hjemme
• ned/nede
• fram/framme
• bort/borte
• hit/her
• dit/der

(OH)

12.11.13: Ukas språktrekk: Grammatisk kjønn (genus)

Norske substantiver har ett av tre kjønn (genus). Noen substantiver kan ha ulikt kjønn i ulike dialekter. Hovedregelen er at vi ikke kan se ut fra innholdet i substantivet eller fra lyder i ordet hvilket kjønn det har. For eksempel er «kjæreste» et hankjønnssubstantiv, uavhengig av om kjæresten er gutt eller jente. Definisjonen av substantivkjønn er hvordan substantivene styrer samsvarsbøyning med andre ordklasser – for eksempel adjektiv eller pronomen.

Historisk sett er det rimelig å anta at det var en sammenheng mellom biologisk kjønn og grammatikalsk genus – spesielt siden vi kan se at hankjønnssubstantiver ofte refererer til menn og hunkjønnssubstantiver til kvinner. I dag er det likevel ingen sammenheng, og de fleste dialekter vil bruke «en kvinne» – ikke «ei kvinne» (selv om det også er mulig, både å si og skrive).

Det er da også fint for utlendinger som skal lære norsk å finne ut at skillet mellom intetkjønn (et) og hankjønn (en)/hunkjønn (ei) er det mest grunnleggende – noen dialekter bruker ikke hunkjønn, og derfor kan også alle hunkjønnssubstantiv være hankjønn også.

Kategorien genus finnes i mange språk, og det varierer mellom språk hvor mange man har, og også hvordan grammatikalsk kjønn henger sammen med biologisk kjønn eller andre semantiske kategorier. (HH)

 

 

05.11.2013 – Ukas språktrekk: Kva refererer «som» til?

Relativsetningar, også kalla som-setningar, kan vera kjekke fordi dei gjer at me slepp å gjenta oss sjølv, og dei skaper god flyt i teksten. Men som kan òg vera litt skummel og føra til uklarheiter. Sjå på dette dømet:

Her avdukar ordføraren statuen føre rådhuset som er laga av Hansen.

Kva laga Hansen – statuen eller rådhuset? All logikk peikar i retning av statuen, men om me tolkar setninga bokstaveleg, laga Hansen rådhuset. Relativpronomenet som peikar nemleg som regel tilbake på næraste ordet/uttrykket som det kan peika tilbake på (her: rådhuset).

Nettopp dette er ei kjelde til mange språkblomar og kan føra til artige misforståingar om ein legg vrangviljen til – og det gjer jo gjerne me språkfolk. Trøysta får vera at sjølv den beste kan gjera feil, noko dette dømet frå Odd Børretzen, utvilsamt ein av våre største ordmeistrar, viser. I den vakre kjærleikssongen Vintersang, der han samanliknar rynkene i eit ansikt med vegane gjennom livet, seier han mellom anna dette:

Noen av disse veiene i ansiktet ditt er rette og greie

du har en på hver side av nesa som går

ganske sørgelig nedover mot halsen

(KHU)

29.10.13 – Ukas språktrekk: Blå-blå

Betre og betre dag for dag!

Landet har fått ei ny regjering, og den er blå-blå. Samansetninga blå-blå viser til at det er to borgarlege – altså blå – parti som har gått saman om å danna regjering, ,en på norsk kan me gjenta ord, særleg adjektiv, for å uttrykkja fleire andre tydingar og nyansar.

For å uttrykkja at noko utviklar seg i ei bestemt retning, kan me til dømes gjenta eit adjektiv i komparativ. Ein som nettopp har vore sjukmeld kan svara betre og betre på spørsmålet om korleis det går. Og når det gjeld korleis det går med norskstudentane mine, både håper og trur eg at dei lærer meir og meir norsk, og dermed blir flinkare og flinkare. Det treng ikkje vera ei positiv utvikling. Det blir til dømes fleire og fleire arbeidslause i Europa.

Men når me gjentar eit adjektiv i grunnforma (positiv), har det ei heilt anna tyding. Då hintar me om at akkurat dette adjektivet ikkje er så treffande i denne situasjonen:

– Denne kaka var ganske god!

– Vel, god og god.

I slike situasjonar er det vanleg å ha med ein eller annan markør som understrekar skepsisen, som til dømes vel eller nja. Eller me tyr til fru Blom:

– Var kaka god?

– God og god, fru Blom.

Det same kan me gjera med substantiv òg når me meiner at tingen me snakkar om knapt nok er verdig substantivet me bruker. Ein som eig ein rustholk som er nær ved å ramla frå kvarandre, kan svara slik på spørsmål om han har bil: Bil og bil, fru Blom, eg har då ein…. Og når det gjeld spelet til Rosenborg BK, er fotball og fotball ei god skildring.

Andre lag derimot – særleg på Sør-vestlandet –  spelar ein finfin fotball. Denne fordoblinga forsterkar det positive i adjektivet, men den blir berre brukt ved adjektivet fin. Det blir feil å seia at noko er brabra eller storstor. (KHU)