31.12.13 – Takk for oss!

Språkåret 2013 er over, og språkkalenderen  er fullført med 365 innlegg. Vi håper at leserne våre har lært noe nytt, blitt litt sinte på oss, begynt å lure litt – og kanskje sjekket noen bakgrunnsfakta et par ganger. Vi håper også at vi har klart å få deg til å smile minst én gang, til å nikke ganske ofte og til å snakke litt om språk.

Vi håper du vil bruke 2014 til å si imot når noen kommer med en gammel språkmyte, til å reflektere mer over hva som er sært med norsk og nordmenn og, ikke minst, til å ha høy toleranse for at jobben med å lære seg norsk som andrespråk kan være svært utfordrende. Takk for at vi har fått lov til å dele kunnskapene våre om verdens mest fascinerende tema, språk, med dere.

Olaf Husby, Heidi Helgå, Jaques Koreman, Kjell Heggvold Ullestad, Jardar Eggesbø Abrahamsen, Sissel Nefzaoui, Solvor Husby,
Institutt for språk og litteratur, NTNU

31.12.13 – Ukas språktrekk: Sammenkjeding

I skrift skrives ord med mellomrom. Slik er det ikke når en snakker. Da henges ordene samme til en kjede. Enkelte steder vil det likevel være mellomrom, for eksempel der en finner skilletegn i skrift, eller når taleren må trekke pusten.

Regelen for hvordan ord hektes sammen varierer fra språk til språk. I en svært forenklet modell kan vi si at ord som kommer i sammenhengende tale «ønsker» å starte med en konsonant. Siden ikke alle enkeltord gjør det, kommer taleren i situasjon der et problem må løses. Dette skjer ulikt fra språk til språk. I norsk «låner» ordet siste konsonant i ordet foran dersom det finnes en slik. En setning som «Hun er inne hos Odd» illustrerer dette: I en forenklet lydskrift kan utgangspunktet uttrykkes slik: /hun/ /ær// ine/ /hos/ /åd/.  Tre av de fem ordene begynner altså på vokal:  /ær/, /ine/, /åd/. Disse ordene hekter seg fast i konsonanten i ordet foran. Dette kan vi uttrykke slik: /hu-næ-rine-ho-såd/. De fete og understrekede bokstavene markere konsonanter som henges fast i vokaler før og etter

Andre språk har samme krav om at skal/bør starte med konsonant, men løser det på en annen måte. I tysk setter en inn en konsonantlyd, en såkalt «glottal plosiv» (på tysk «Knacklaut«) foran vokalen for å tilfredsstille kravet. Denne språklyden lages ved å lukke stemmeleppene fullstendig. Symbolet for denne lyden er «ʔ». Den kan forklares på følgende måte: Hvis man ønsker å rope de tre første vokalene i alfabetet høyt til en person som står 100 meter unna (AAAAAA- EEEEEE – IIIIII), lukker en stemmeleppene før hver vokal for å få trykk på vokalen når den slippes løs. Når en åpner lukket, høres det nærmest et stønn. Før stønnet slippes fri, har en det omtalte glottale lukket (glottis er den latinske betegnelsen på åpningen mellom stemmeleppene).

Hvordan kommer dette til anvendelse når tyskere snakker norsk? Jo, de kjeder ikke sammen ordene slik nordmenn gjør. Istedenfor /hu-næ-rine-ho-såd/  får en /hun ʔær ʔine hos ʔåd/. Dette gir en litt hakkete framføring og norsk med tysk aksent.

Det omvendte skjer når nordmenn snakker tysk. Mens en med tysk som morsmål normalt vil uttale «Es war einmal ein Esel» som /ʔes var ʔainmal ʔain ʔesel/, vil en nordmann hekte vokalen først i ordet til den siste konsonanten i foregående ord og si  /es va-rainma-lai-nesel/. Slik blir det tysk med norsk aksent. (OH)

30.12.13 – Denne uka i språkhistorien: Tagalog

Den 31. desember 1937 erklærte president Manuel L. Quezon at språket tagalog skulle være det nasjonale språket på Filippinene. (OH)

29.12.13 – Norsk sett utenfra: Duket

Som nederlender er jeg av og til offeret for misforståelser. Når jeg leste i «Under Dusken» at Tirsdag kveld var det duket for vinkurs for nybegynnere på Selskapssiden, visste jeg ikke at duket var et partisipp, og trodde (feilaktig, som jeg lærte senere) at det var bestemt form av ordet duk.

I nederlandsk forbindes ordet duk først og fremst med en slutt, som i Het doek valt ved slutten av en teaterframføring. Dette i likhet med det engelske ordet curtain, som i tittelen til den siste boken i Agatha Christies Poirot-serie Curtain: Poirot’s Last Case. Derfor trodde jeg at det var slutt med vinkurs til studenter i UKA. Min feilantagelse fikk videre støtte i og med at jeg hadde lært å assosiere en duk med saIgslutt av øl i norske butikker.

I virkeligheten var duket altså et partisipp, synonymt med dekket. Dette ordet kjenner jeg også fra nederlandsk, som i De tafel is gedekt (Bordet er dekket), som forberedelse til en festmiddag. Og enda en festmiddag skal vi ha, når vi feirer Nyttår snart. Men samtidig valt het doek for (= er det slutt på) Språkkalenderen. (JK)

28.12.13 – Ukas ord: Ho, dokker

Selvfølgelig kan en velge den skriftlige framstillingsformen en ønsker. Ingen tvinger en til å følge ordbøkene. Prisen en må betale for særpregede skrivemåter er at en kan havne så langt fra aksepterte skrivemåter at en ikke blir lest (se for eksempel Hans Jægers romaner – på den annen side ble Olufs bravader salgssuksesser), eller at en blir anklaget for å skrive «feil», og hvis en i denne sammenhengen møter folk utstyrt med rødblyant, vil de bruke den. Den formen som er «lov» har sin status ut fra vedtak i institusjoner som er delegert myndighet til å ta  avgjørelser om slikt. De formene som autoriseres som «lovlige», hviler på omkringliggende sosiale forhold knyttet til makt, geografi og tradisjon. Ettersom disse forholdene endres over tid, vil det som anses som lovlige former også endres. Mens «hun, dere» er tillatte former i bokmål, er de ikke tillatt nynorsk, det motsatte gjelder «ho, dokker».

«Ho» var inntil nylig lovlig form i bokmål som synonym til «hun». Nå er «ho» kun uttrykk for latter i bokmålet. «Dokker» er nettopp blitt lovlig pronomen i nynorsk. Tidligere var det kun flertallsform av «ei dokke» (og slik var/er det i bokmål). Det har ikke skjedd noe spesielt med ordene som kan forklare at de har fått endret status. Det som har forandret seg er synspunktene hos dem som har myndighet til å inkludere/ekskludere ord fra listene over godkjente ord i bokmål og nynorsk. Sms-brukere har ignorert dette lenge. De skriver slik det ikke er lov å skrive … (OH)

27.12.13 – Ukas trivia og quiz: Svar

1. Vov-vov-teorien

Vov-teorien tar utgangspunkt i at mennesket imiterte lyder som var tilknyttet ting som omgav dem. Kritikken mot den er at kun ting har karakteristiske lyder knyttet til seg, og svært få av ordene i språk har en lydlig profil som kan peke mot tingen det refererer til. En litt morsom utløper av denne teorien finnes her.

2. Ha-ha-teorien

Denne teorien har som utgangspunkt at de førte ordene egentlig var automatiske responser på situasjoner som oppstod, f.eks. knyttet til smerte, redsel, overraskelse.  Mange dyr har slike lyder, men for ingen av dem har dette ledet til utvikling av språk.

3. Ding-dong-teorien

Opphavet til denne er at språket står i en slags mystisk relasjon til ting i verden. Det er uklart hvordan en kan teste en slik teori.

4. Hei-og-hå-teorien

Teorien hevder at språket har sitt utgangspunkt i rytmiske uttrykk som grynt og sang som skulle bidra til å koordinere arbeidsoppgaver der flere bidrog samtidig. Det er temmelig stor avstand mellom slike aktiviteter og hva vi normalt bruker språket til.

5. Ta-ta-teorien

Teorien reflekterer at artikulasjonsorganene avspeiler håndbevegelser. Når en sier ta-ta er det som om en vinker med tunga. De fleste av tingene vi snakker om, har ikke karakteristiske bevegelser knyttet til seg, og det er langt fra at alle aktivitetene kunne imiteres ved hjelp av taleorganene.

6. La-la-teorien

La-la-teorien hevder at språket har sitt utgangspunkt i lyder knyttet til situasjoner fylt av glede, harmoni og sang.  En sjarmerende teori, men den leder ikke til mer innsikt enn noen av de andre.

(OH)

27.12.13 – Ukas trivia og quiz: Språkets opphav

Det finnes en rekke tidlige teorier om språkets opphav. Hva var kjernepunktene i de følgende teoriene?

1. Vov-vov-teorien

2. Ha-ha-teorien

3. Ding-dong-teorien

4. Hei-og-hå-teorien

5. Ta-ta-teorien

6. La-la-teorien

(OH)

26.12.13 – Ukas falske venn: Forhedret …?

På folkeskolen hadde vi engelsk i 6. og 7. klasse. Tysken ble intodusert på realskolen, og vi var advart lang tid i forveien: Her måtte det jobbes hvis en skulle lære språket.

Tysklærer Johansen introduserte nye undervisningsmetoder ved å begynne å snakke på tysk første time. Han fulgte den såkalte «Direkte metoden». (Ny og ny, den var introdusert rundt århundreskiftet, og 60 år senere var den kommet til Sandnessjøen.) O skrekk og gru! Her var det mye nytt! Utover høsten dukket det opp et og annet ord som var gjenkjennbart, så språket ble mindre skremmende. Grammatikken var kompleks, men Johansens kyndige veiledning bidro til at jeg fikk mange av reglene inn i skallen,  og snart kunne jeg senke skuldrene. Litt for langt ned skulle det vise seg. Jeg leste ikke så mye som jeg burde. At det var et og annet ord som ikke var forståelig, var ikke så nøye. Læreboktekstene var så enkle at en stort sett kunne gjette seg til dem ut fra sammenhengen.

Strategien fungerte bra – helt til vi kom til en beskrivelse av livet i en familie, og Johansen pekte på meg og ba om en oversettelse. Jeg hadde sett at ordet «verheiratet» stod i teksten, men hadde nonsjalant hoppet over det. Formen på ordet hadde ledet meg til det 4. bud: «Du skal hedre din far og din mor, så det går det godt og du får leve lenge i landet.» Der oversettelsen skulle ha vært «De er gift«, leverte jeg glatt «De er forhedret» med et håp om at forfatteren hadde hatt respekt for foreldrene i tankene da han skrev den originale teksten.

Det ble en helbok. Det som så ut som en venn, var ikke en falsk venn en gang, ja, knapt et ord. (Et søk på Google gir 114 treff i dag, nærmere 50 år senere.) Klassekameratene kniste, Johansen så over brillene og spurte om noen andre kunne hjelpe til,  før han anbefalte mer intens lesning på tyskleksa. Jeg fikk ingen skryt for kreativiteten, men har fått leve lenge i landet (OH)

25.12.13 – Ukas språkmyte: X betyr egentlig Y

Det blir uro når ord får nye betydninger. «Forfordele» hadde en gang betydningen «å få for lite», nå bruker mange ordet i betydningen «å få for mye». «Bjørnetjeneste» betyr for mange «en kjempestor tjeneste». Andre husker historien om bjørnen og geværet og får andre assosiasjoner når de hører ordet.

Har ord en fast betydning? Er det slik at det egentlig er en fast og utbrytelig forbindelse mellom et lydlig eller skriftlig uttrykk og et betydningsinnhold? Svever denne betydningen virkelig som en autonom platonsk ide løsrevet fra språkbrukerne et sted i universet? Svaret er selvsagt nei. Ord betyr det som vi blir enige om at de skal bety. Og som ellers i livet oppstår det uenigheter som leder til kamp om hvem som har definisjonsmakt. Som oftest vinner de yngre som kan ta med seg ordet med det nye innholdet videre i livet. Forkjemperne for det gamle synet dør først, og slik oppstår det språklige endringer. (OH)

24.12.13 – Ukas språktrekk: Nu faller det julesne i Langfjellene

På 1950-tallet leverte statsmeterolog Sigurd Smebye værmeldingen med tydelig vri mot tradisjonelt riksmål, og slik kom han i strid med NRKs interne retningslinjer som krevde at læreboknormalen skulle følges i offisielle meldinger.

Kirke- og undervisningsministeren inn og gjorde det klart at de som opptrådte i kringkastingen kunne bruke den målform og det ordvalg som de fant naturlig. Ministeren var helt i tråd med folket, og i 1960 fikk Smebye Lytterprisen for sin bruk av riksmål.

Værmeldingen ble regnet som offisiell melding, og i 1962 fritok NRK  Smebye fra å formidle den siden han ikke fulgte retningslinjene for hvilken målform som skulle brukes. Smebye gikk til sak. Høsten 1963 vant han, og igjen falt det både sne og snø på Langfjellene/Langfjella og andre steder. Den ene varianten av norsk var altså like god som den andre. (OH)