26.12.13 – Ukas falske venn: Forhedret …?

På folkeskolen hadde vi engelsk i 6. og 7. klasse. Tysken ble intodusert på realskolen, og vi var advart lang tid i forveien: Her måtte det jobbes hvis en skulle lære språket.

Tysklærer Johansen introduserte nye undervisningsmetoder ved å begynne å snakke på tysk første time. Han fulgte den såkalte «Direkte metoden». (Ny og ny, den var introdusert rundt århundreskiftet, og 60 år senere var den kommet til Sandnessjøen.) O skrekk og gru! Her var det mye nytt! Utover høsten dukket det opp et og annet ord som var gjenkjennbart, så språket ble mindre skremmende. Grammatikken var kompleks, men Johansens kyndige veiledning bidro til at jeg fikk mange av reglene inn i skallen,  og snart kunne jeg senke skuldrene. Litt for langt ned skulle det vise seg. Jeg leste ikke så mye som jeg burde. At det var et og annet ord som ikke var forståelig, var ikke så nøye. Læreboktekstene var så enkle at en stort sett kunne gjette seg til dem ut fra sammenhengen.

Strategien fungerte bra – helt til vi kom til en beskrivelse av livet i en familie, og Johansen pekte på meg og ba om en oversettelse. Jeg hadde sett at ordet «verheiratet» stod i teksten, men hadde nonsjalant hoppet over det. Formen på ordet hadde ledet meg til det 4. bud: «Du skal hedre din far og din mor, så det går det godt og du får leve lenge i landet.» Der oversettelsen skulle ha vært «De er gift«, leverte jeg glatt «De er forhedret» med et håp om at forfatteren hadde hatt respekt for foreldrene i tankene da han skrev den originale teksten.

Det ble en helbok. Det som så ut som en venn, var ikke en falsk venn en gang, ja, knapt et ord. (Et søk på Google gir 114 treff i dag, nærmere 50 år senere.) Klassekameratene kniste, Johansen så over brillene og spurte om noen andre kunne hjelpe til,  før han anbefalte mer intens lesning på tyskleksa. Jeg fikk ingen skryt for kreativiteten, men har fått leve lenge i landet (OH)