16.07.13 – Ukas språktrekk: Formanter

fantvowredGjør dette forsøket: Gap så høyt du kan og si vokalen /i/! Var det vanskelig?

Det er neppe mulig å artikulere vokalen /i/ på denne måten. Resultatet av forsøket blir heller en slags a- eller æ-aktig lyd. Hva kan det skyldes?

Forklaringen på dette er kompleks, men vi tar sjansen på å ta leseren med på en tur innenfor akustisk fonetikk, og det blir en del krokveier:

Når et legeme svinger, for eksempel en gitarstreng, dannes det overtoner. Disse kommer av at ikke bare hele legemet svinger, men også deler av det. Knips på en gitarstreng, og den setter i gang med å svinge, for eksempel 200 ganger i sekundet – 200 hertz (Hz) Hvis en setter en finger løst på strengen på gitarhalsens 12. bånd (og slik deler strengen i to like lange deler), kan en høre svingninger med dobbelt så høy frekvens (400Hz) som når hele strengen svinger. Ved å sette fingeren på 7. bånd, deles strengen i tre, og en får svingninger med tre ganger så høy frekvens – 600Hz. Disse overtonene er grunntonen (hele strengens svingefrekvens) ganger 2, ganger 3 og så videre. Overtonerekken fortsetter, men det er vanskelig å få til flere på en gitar.

Vi lager stemme ved å presse ut luft gjennom stemmeleppene, eller stemmebåndene som mange sier. Generelt sett kan en si at stemmeleppene hos en mann «vibrerer» 100 ganger per sekund (100Hz), men også her er det overtoner. De vil, som overtonene på gitaren, være grunntonen ganger 2, 3 og så videre, altså  200Hz, 300Hz, 400Hz og så videre.

Omvei 1: Du har to like flasker. Den ene flasken er nesten tom, den andre er halvfull av vann. Du blåser i flaskene for å lage lyd. Lufta i flaskene settes i svingninger. Svingetallet er lik luftmengdens egenfrekvens eller resonans. Forenklet kan en si at det er volumet av luftmengden som bestemmer svingetallet (egenfrekvensen). Den nesten tomme flaska har mer luft og derfor en dypere tone enn den halvfulle. Fyller du mer vann i den halvfulle, vil luftvolumet bli mindre og tonen bli høyere. La oss si at den nesten tomme flasken har en frekvens på 100 Hz, den halvfulle 200Hz.

Omvei 2: Når en snakker, beveges tunga fram og tilbake, kjeven åpnes og løftes, leppene beveges, den bløte ganen heves og senkes. Alt dette fører til at de romlige forholdene i munnen endres. Når en sier lyden /i/ er kjeven løftet og tunga er hevet og plassert foran i munnen i retning av den harde ganen slik at det skapes en innsnevring. Når en sier /a/ er kjeven åpen, tungen er trukket bakover og nedover, og innsnevringen er bak i munnen. Bevegelsen av tunga skaper ulike rom i munnhulen. For /i/ er det et lite rom foran innsnevringen og et stort bak, for /a/ er rommet foran innsnevringen større enn for /i/, mens rommet bak er mindre.

Lufta i rommene i munnhulen settes i svingninger på samme måte som lufta i flaskene. Den aktuelle luftmengden kommer til å svinge i en frekvens og svingningene settes i gang og vedlikeholdes av den deltonen fra stemmen som har samme svingetall som luftmengdens egensvingning. Det store rommet bak innsnevringen i munnen under artikulasjonen av /i/ har et svingetall på ca 300 Hz, det lille rommet foran et svingetall på ca 2200 Hz. Når det gjelder /a/, er svingetallene henholdsvis 800Hz og 1200Hz. Det er kombinasjonen av disse svingetallene som gir lydene /i/ og /a/. Hvis du tilfeldigvis har to tonegeneratorer hjemme, kan du sette den ved siden av hverandre og stille inn 300Hz på den ene og 2200Hz på den andre, og resultatet blir en lyd som ligner på /i/. Med 800Hz på den ene og 1200Hz på den andre blir lyden ganske lik /a/. Lydene vil ikke høres naturlige ut, det kommer av at oppskriften her er sterkt forenklet (men prinsipielt korrekt).

Stemmeleppene gir en grunntone og en rekke overtoner, og det er utformingen av munnhulen som tillater noen av disse overtonene å framstå sterkere enn de andre (300Hz  og 2200Hz for /i/). Deltonene blir sterkere på grunn av at de samsvarer med luftvolumets egenfrekvens. De andre overtonene dempes, og vil ikke framstå som sterke. De sterke frekvensene som karakteriserer de ulike vokalene, kalles formanter. De kan nesten beskrives som vokalenes «fingeravtrykk». Vi kommer tilbake til dem senere. (OH)

Advertisements

About H-O-J-K

Heidi Borghild Helgå. universitetslektor i norsk for utlendinger; Olaf Husby, førsteamanuensis i anvendt språkvitenskap; Jacques Koreman, professor i fonetikk; Kjell Heggvold Ullestad, universitetslektor i norsk for utlendinger

Posted on 16/07/2013, in OH, Språktrekk. Bookmark the permalink. 4 kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: