03.04.13 – Ukas språkmyte – «Tjukk L er en vulgær språklyd»

«Påtatt AKP-ml-språk, slurv, stygg språkføring, feil.» Dette er beskrivelser som er brukt for å karakterisere Dagsnytt-oppleseren Kari Bekken Lærsens språkføring. Et språktrekk som irriterte lytterne var hennes bruk av tjukk l. Hva er det med denne l-lyden som som genererer slike forestillinger? Finnes det objektive mål på «stygge» og «pene» språklyder?

Artikulasjonen av tjukk l er kompleks, bare det skulle være no tl å gi den status. Munnen holdes åpen med kjeven lett åpnet. Tungespissen bøyes oppover og bakover slik at den kommer bak tannkammen. Deretter slås tungespissen framover, og selve lyden produseres idet  tungespissen/-bremmen klasker mot tannryggen på vei nedover som når man siler «foLk». (Det internasjonale fonetiske alfabetet bruker tegnet /ɽ/ for tjukk l. Her bruker vi «L».

I norsk har lyden en begrenset utbredelse. Egentlig er det to ulike artikulasjoner som har falt sammen i én, det vil si en l-lyd (jf. «blå» uttalt som «bLå») og en rð-lyd som  (jf. «jorda» uttalt som «joLa»). De som mangler tjukk l har vanlig «l» det første tilfellet og «r» i det siste.

Men hvorfor vulgær? Er det noe mindreverdig med denne lyden? Forklaringen finner en neppe innenfor artikulatorisk fonetikk. Der hører ikke vurderinger langs dimensjonen stygg/pen hjemme. Sosiolingvistikk er et fagfeltet som studerer språket som sosialt fenomen, og her har en sett på fenomener knyttet til bedømmelse av språklyder. Svært enkelt formulert kan en si at det knyttes forbindelser mellom uttalevarianter som er frekvente i bestemte sosiale grupper og de karaktertrekkene en tillegger medlemmene av den samme sosiale gruppen. Tjukk l karakteriserer grupper uten høy sosial status, dvs. beboere på østkanten, på landsbygda, folk i lavere sosoaiel lag. Når en observerer en person som bruker tjukk l, kan en så (kort)slutte seg til vedkommendes sosiale bakgrunn. Lavere sosiale lags språkbruk er mindre dannet/pen/passende, og lyder som en finner typisk for lavere sosiale lag, «smittes» og blir mindre dannet/pen/passende. En reiseskilding (som jeg dessverre har mestet referansen til), beskrev et møte med en bondekone slik: «Den stedegne tykke l veltet seg som en sjøpølse i hennes munn».

Enkelte forskere kaller dette fenomenet «besjeling på fonetisk grunnlag», og denne prosessen har de fleste kontakt med daglig. En hører en stemme på radioen eller i telefonen, og på kort tid har en dannet seg et bilde av vedkommende. I og for seg har dette kanskje ikke så stor effekt. Det er alvoligere når språktrekk knyttet til dialekter eller minoritetsspråkliges aksentpregede norsk fører til ulike former for sosiale sanksjoner. Språklyder som er «sosialt merket» på denne måten, benevnes som «sosiofoner». I avisreportasjon som er nevnt ovenfor ble en person bedømt som dum ut fra måten hun snakket med. Det er et uttrykk for sosiofonenes styrke.

Tjukk l er en helt grei lyd mange steder i landet, men som avisreportasjen viser, kan den lokke den fram negative forestillinger om språkbrukere andre steder. Min fonetikklærer på 1970-tallet sa at tjukk l vil ha vunnet status den dagen presten ytrer følgende fra alterringen under nattverdenen: «Dette er Jesu bLod». (OH)

Advertisements

About H-O-J-K

Heidi Borghild Helgå. universitetslektor i norsk for utlendinger; Olaf Husby, førsteamanuensis i anvendt språkvitenskap; Jacques Koreman, professor i fonetikk; Kjell Heggvold Ullestad, universitetslektor i norsk for utlendinger

Posted on 03/04/2013, in OH, Språkmyter. Bookmark the permalink. 2 kommentarer.

  1. Vidar Weseth

    Flott artikkel! Selv er jeg vokst opp i Hurum, ca 4 km syd for Oslo. Der bruker vi saakalr tjukk l. Senere har jeg flyttet saa mye rundt omkring at talespraaket mitt naa er et naermest ‘rent’ NRK-bokmaal. Men tre ord husker jeg spesielt godt: De vanlige ord fra naturen, loevblad, elg og fugl, uttales hhv bLekke, aeLj og faueL. Forsoek aa faa en Bergenser til aa si det! Lykke til…!

  2. Arnt Richard Johansen

    «Forklaringen finner en neppe innenfor artikulatorisk fonetikk. Der hører ikke vurderinger langs dimensjonen stygg/pen hjemme.»

    Minner meg om den gangen en sjømann fortalte at han syntes det var så fryktelig med disse inuittene som snakket grønlandsk mens han satt i messa og spiste middag. Jeg spisset ørene. Var det noe i veien med inuitter?

    Det viste seg at det som fikk ham til å miste matlysten, var uvulare plosiver. Grønlandsk har lydene [q] og [ɢ], som uttales ved å sette tungeroten mot drøvelen, eller den bløte gane. Vi som ikke er vant med slike språk kan komme til å assosiere lydene med de som kommer når en prøver å få opp noe en har satt i halsen.

    «Det er jo bare slik språket deres er,» sa han. «Men jeg synes det er ekkelt.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: