05.03.13 – Ukas språktrekk: Palatale lyder i skrift

Mange norsk dialekter har palatale lyder, dvs. konsonantlyder som er artikulert ved at den fremre delen av tungeryggen er i kontakt med den harde ganen, palatum durum. Lyden kalles derfor palatal.

Forfattere som skriver på dialekter som inneholder denne språklyden, har utviklet mange skrivemåter for de palatale lydene. En  finner «mann» skrevet som ”majn, manj, main, mannj, manjn, majnn, mainn, mai’n, mainnj, mainjn”. Den aktuelle lyden uttrykkes altså på ti måter med to, tre eller fire bokstaver. Hvilken skrivemåte finner leseren mest passende? Kanskje det finnes flere skrivemåter?

Ikke alle løsningene er like gode. Det kan virke svært uøkonomisk å bruke fire tegn for én lyd (-innj og -injn). Forslagene som inneholder ”i” er i det hele tatt ikke gode siden en vil få skrivemåter med dobbelt ”i”  i noen ord. For eksempel vil ordet ”vinn” få formen ”viinn”. Her velger mange heller ”vinnj”.  Dermed kan en observere en vakling mellom to skrivemåter, «vinnj» – «mainn», og det er ikke så bra fra et systemsynspunkt.

Men dette er ikke alt. Dialektene som har palatal ”n”, har som regel også andre palatale lyder. Eksempler på dette er en l-aktig lyd som i ”kallj”, en t-aktig som i ”svettj” og d-aktig som i ”bryddj”. I prinsippet kan hver disse uttrykkes med ti skrivemåter som er parallelle til dem som er vist for ”n”.

Hva gjør man i andre språk? I spansk har man valgt den mest logiske løsningen. Her uttrykkes den nasale språklyden ved hjelp av ett tegn – ”ñ” som i ”mañana”. Noe for norsk? «En mañ med en hañhuñ i bañ»? Og hva med de andre lydene? (OH)

Advertisements

About H-O-J-K

Heidi Borghild Helgå. universitetslektor i norsk for utlendinger; Olaf Husby, førsteamanuensis i anvendt språkvitenskap; Jacques Koreman, professor i fonetikk; Kjell Heggvold Ullestad, universitetslektor i norsk for utlendinger

Posted on 05/03/2013, in OH, Språktrekk. Bookmark the permalink. 3 kommentarer.

  1. Også ordboka markerer palatale lydar i ord som «kjole, ikkje, liggje, gjest», men ikkje i ord som «kyss, kime, gi, geit». Ord som «ja, jord, jul» har eit eige skriftteikn (j) for den palatale lyden. Også bokmål markerer palatalitet før den trykklette vokalen i orda «bikkje, førkje», det heiter altså ikkje «bikke» eller «førke». Svensk rettskriving markerer palatalitet i noko mindre grad enn norsk rettskriving, til dømes skriv dei «göra» der det heiter «gjere» på nynorsk og «gjøre» på bokmål.

  2. Der kom oppfølgeren(pluss litt til) som kommentar, gitt … (OH)

  3. I latvisk fins alle disse lydene og de har egne bokstaver. Disse lydene forekommer også i begynnelsen av ord faktisk – ņ , ģ (den d-aktige) ļ, ķ (den t-aktige). Så hvis vi tar det latviske alfabetet til hjelp får vi maņņ , kaļļ, bryģģ, sveķķ.

    Prøv å uttale disse latviske ordene med de palatale lydene:

    ģitāra
    līķis
    šķiņķis
    kaķis
    dāņi
    gurķis

    Ser dere hva de betyr også?

    (tips i annen rekkefølge: et nabofolk, noe dødt, et dyr som sier «ņau» på latvisk, et instrument, en grønnsak og et pålegg)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: